Kvinnehelseorganisasjoner sviktes av det offentlige

15.08.24

En fersk undersøkelse viser at organisasjoner som jobber med kvinnehelse får lite drahjelp fra det offentlige, og at de verken prioriteres av helsevesenet eller politikere.

Respons Analyse har på vegne av Kvinnehelsealliansen utført en undersøkelse, hvor 18 organisasjoner som representerer kvinnehelse eller sykdommer hvor største andelen som rammes er kvinner, deltok. De fleste organisasjonene som deltok i undersøkelsen, mener at deres interessegruppe ikke prioriteres av helsevenesent og politikere.

Mangel på økonomiske midler gjør at organisasjonene ikke har anledning til å ha ansatte for å administrere og organisere frivilligheten. Majoriteten av organisasjonenes arbeid faller derfor på frivillige. Dette påvirker organisasjonens evne til å driftes, drive helsepolitisk arbeid og jobbe for sin interessegruppe.

Syke kvinner må jobbe gratis for å bedre kvinnehelsetilbudet i Norge

I undersøkelsen kommer det frem at samtlige kvinnehelseorganisasjoner går rundt takket være frivillige. De frivillige er ofte selv er syke eller pårørende, og slites ut av høy arbeidsbelastning og dårlig balanse mellom jobb, fritid og frivillig arbeid – noe som fører til problemer med å rekruttere og beholde frivillige over tid.

Elisabeth Raasholm Larby, daglig leder i Endometrioseforeningen, ønsker seg politikere som forstår utfordringene organisasjonene møter, og som har lyst til å bidra til et bedre kvinnehelsetilbud i hele landet.
– Det er flott at politikere fra samtlige partier snakker varmt om både kvinnehelse og frivilligheten, men vi trenger mer handling. Frivillig arbeid er selvfølgelig essensielt i frivillige organisasjoner, men det er nødvendig å ha ansatte som kan jobbe fulltid med å administrere og organisere frivilligheten, samt rekruttere. Per i dag hviler en altfor stor byrde på organisasjoners skuldre, uten at disse organisasjonene får nok hjelp til å imøtekomme det enorme behovet fra pasienter og pårørende. Det er en ekstremt sårbar situasjon for alle involverte parter, og svært lite som skal til før et tilbud for en eller flere pasientgrupper raseres, mener hun.

Den nye undersøkelsen til Respons Analyse stadfester at frivillige som selv er syke kan oppleve forverring av sin helsetilstand på grunn av belastningen fra det frivillige arbeidet.

– Det er flott at politikere fra samtlige partier snakker varmt om både kvinnehelse og frivilligheten, men vi trenger mer handling. Frivillig arbeid er selvfølgelig essensielt i frivillige organisasjoner, men det er nødvendig å ha ansatte som kan jobbe fulltid med å administrere og organisere frivilligheten, samt rekruttere.

Elisabeth Raasholm Larby, daglig leder i Endometrioseforeningen

8 av 10 frivillige taper økonomisk på å bidra til kvinnehelsekampen

Organisasjonene som har deltatt i undersøkelsen til Respons Analyse ble spurt åpent om hva de opplever som de største hindringene for å dekke interessegruppens behov og interesser. De fleste peker da på mangel på ressurser, mangel på kunnskap i helsevesenet og dårlige rammevilkår.

Flere organisasjoner har også svart at frivillige har måttet ta fri fra hovedjobben i løpet av det siste året for å jobbe for organisasjonen. De ble fulgt opp med spørsmål om organisasjonen kompenserte for tapt arbeidsinntekt i disse tilfellene. 7 av 10 svarer at de frivillige ikke ble kompensert. Blant organisasjonene som sier at frivillige i løpet av det siste året har måttet ta fri fra sin hovedjobb for å jobbe for organisasjonen, sier 8 av 10 at det har medført tap av arbeidsinntekt blant de frivillige.

 

Faste tilskuddsordninger dekker kun en brøkdel av organisasjonenes behov

Organisasjonene i undersøkelsen til Respons Analyse spiller en essensiell rolle i å støtte kvinnehelse. De beskriver at de står overfor betydelige utfordringer som krever økt oppmerksomhet og ressurser fra både helsevesenet og politiske myndigheter.

Selv om de aller fleste får noe støtte fra det offentlige, og det finnes midler eller støtteordninger de kan søke på, kommer det likevel frem at det økonomiske presset til organisasjonene er stort.
– Det vi får i offentlig støtte dekker kun en brøkdel av vårt behov. Det vi mottar baserer seg på aktiviteter vi har klart å utføre gjennom året, medlemstall og andre faktorer som det er krevende å opprettholde uten noen eller nok ansatte. Selv om det finnes offentlige midler vi kan søke på, er konkurransen hard og ved flere anledninger har vi rett og slett ikke hatt mulighet til å søke, fordi ressursene våre spises opp så raskt. Det viser undersøkelsen at vi ikke vi er alene om å erfare, sier Raasholm Larby.

Det kommer også frem i undersøkelsen til Respons Analyse at de fleste organisasjonene oppgir at det i ingen eller liten grad er nok midler utlyst som de kan søke på, enten det gjelder til drift eller prosjekter.
– Jeg får helt vondt i magen av å tenke på hvor mye som kunne vært bedre innen kvinnehelsefeltet dersom organisasjoner fikk mer hjelp, mer støtte og bedre vilkår, sier Raasholm Larby.

Hun håper undersøkelsen til Respons Analyse vil være med på å åpne øynene til flere politikere, og sikre mer hjelp til kvinnehelseorganisasjoner.
– Å arbeide med kvinnehelse er givende og et hjertevarmende privilegium, men det er ikke til å komme unna at det også er tungt og frustrerende. Det må en endring til, ellers står flere pasienttilbud i fare, fortsetter Raasholm Larby.

Les hele undersøkelsen til Respons Analyse her.

 

Politisk debatt på Arendalsuka

Under årets Arendalsuka avholdt Kvinnehelsealliansen politisk debatt som tok for seg rapporten fra Respons Analyse og spørsmålet «Er kvinnehelse frivillighetens ansvar?». Endometrioseforeningens styremedlem, og tidligere nyhetsanker i TV2, Elin Ludvigsen, ledet debatten som bestod av Sandra Bruflot (Høyre), Kamzy Gunaratnam (Arbeiderpartiet) og Mariam Hussain (SV). Landsforeningen kvinnelig bekkenleddshelses kommunikasjonsrådgiver, Vibeke H. Bolstad, holdt et tydelig innlegg før debatten.

Å gi et «ja/nei» svar på om kvinnehelse er frivillighetens ansvar, var ikke like lett for alle partiene. Bruflot landet til slutt på et nei, Hussain på et nei, mens Arbeiderpartiets Gunaratnam svarte «både og». Blant alle partiene var det enighet om at en av utfordringene i samfunnet vårt, er et patriarkalsk menneskesyn som har eksistert lenge og som tar lang tid å endre. Det var også enighet om at det offentlige helsetilbudet, når det gjelder kvinnehelse, må bli bedre slik at mindre belastning faller på organisasjonene.

Debattantene ble av Ludvigsen konfrontert med resultatene fra rapporten, og alle partiene var samstemte om at dersom det er kjønnsforskjeller i offentlige tilskudd til frivillige organisasjoner, og kvinnehelseorganisasjoner kommer uheldig ut, må det en endring til. Som forventet, ledet ikke debatten til en quick fix eller enighet mellom partiene over hvilke tiltak som må til. At rapporten belyser en viktig problematikk som det må gås mer i dybden av, var partiene derimot omforente om. De forsikret oss avslutningsvis om at kvinnehelseorganisasjonene blir hørt og tatt på alvor.

– Endometrioseforeningen ser frem til å følge opp dialogen med debattantene og forventer at bedre ordninger for kvinnehelseorganisasjoner kommer på plass, avslutter Raasholm Larby.

Du kan se opptak av debatten her.

Kamzy Gunaratnam (Arbeiderpartiet), Sandra Bruflot (Høyre), Vibeke H. Bolstad (LKB), Elisabeth Swärd (NKS) og Elin Ludvigsen (Endometrioseforeningen)