Adenomyose

Vi har ingen gode tall på hvor mange kvinner som har adenomyose, men det er antatt at 15-20 % av kvinner har tilstanden. Vi kan finne adenomyose i alle aldersgrupper, men den er hyppigst desto eldre kvinnene blir. Forklaringen på dette er at fødsler, utskrapninger og menstruasjoner forårsaker og forverrer adenomyose slik at risikoen øker med alderen. Sykdommen skyter oftest fart fra 34-års alder og blir så utpreget at man først da får diagnosen.

Mange tror at kun kvinner fra midten av 20-årene har adenomyose, men dette er ikke sant. Man har påvist at adenomyose også kan oppstå hos unge kvinner helt ned til 16-års alder, men det er ikke veldig vanlig. Diagnosen hos så unge jenter er en utfordring siden vi vet svært lite om adenomyose i denne gruppen. Funnene er ofte ikke særlig utpreget. I studier som er over hundre år gamle, har noen leger til og med beskrevet funn av endometriose og adenomyose hos spedbarn og unge jenter under 14 år.

Ser vi på forskjellige undergrupper av kvinner, finner man adenomyose om lag hos halvparten (50 %) av kvinnene som fjerner livmoren på grunn av for store blødninger. I flere studier som undersøkte kvinner som er henvist til prøverørsbehandling, fant man at 30-40 % av disse pasientene hadde tegn på adenomyose.

For å forstå adenomyose, er det nødvendig å forstå at livmorveggen (myometriet) har forskjellige lag. Det innerste laget kaller vi overgangssone, eller «junctional zone». Det neste laget, det ytre muskelskiktet, kalles «ytre myometriet». Hele livmoren er så dekket av bukhinnen, som kalles «serosa». Lagene har forskjellige oppgaver. Mens det ytre myometriet hovedsakelig er ansvarlig for de fødselsrier som gjør at et barn kan presses ut gjennom fødselskanalen, har overgangssonen mange andre oppgaver.

En av overgangssonens viktigste funksjoner er å styre sammentrekningene av livmoren. Disse sammentrekningene kan vi ikke styre selv, de er uvilkårlige. Med disse sammentrekningene pumpes livmorslimhinnen nedover gjennom livmorhalsen og ut av livmorhulen når man har sin menstruasjon. Under eggløsningen snur retningen av pumpeaktiviteten, og sørger for at sædceller blir transportert oppover til egglederen. Systemet er så bra utviklet at livmoren klarer å dirigere transporten til den siden hvor eggløsningen finner sted!

Når det foreligger et befruktet egg, sørger livmorens sammentrekninger for at det blir pumpet ned i livmorhulen. Til slutt står livmoren helt stille, slik at embryoet får anledning til å feste seg. Er overgangssonen skadet, vil funksjonene som beskrevet over være forstyrret.

Hvis overgangssonen blir skadet, vil dens funksjon bli forstyrret. En «naturlig» skade kan oppstå gjennom menstruasjon, som faktisk er en stor belastning for livmorens indre lag. En vanlig kvinne vil i gjennomsnitt ha 10 millioner sammentrekninger (kontraksjoner) bare i løpet av de første 10 år i sitt fruktbare liv. Overgangssonen er ikke et perfekt tett og stabilt lag. Det kan den ikke være siden morkaken må kunne feste seg der ved graviditet. Dermed kan menstruasjonen føre til små mikroskopiske rifter i overgangssonen, hvor livmorslimhinne kan trenge inn. Kroppen vil prøve å lege disse mikro-riftene ved å øke østrogen lokalt i livmoren, men østrogen fører igjen til enda flere kontraksjoner. Igjen skades overgangssonen mer, repareringsmekanismen slutter ikke å lage østrogen og en ond sirkel er i gang. Både mønsteret, hyppigheten og styrken av kontraksjonene endres så over tid.

Andre måter å påføre overgangssone en skade, er utskrapninger eller dessverre også svangerskapet, hvor morkaken fester seg på overgangssonen. Fødsler utgjør en stor belastning for overgangssonen, noe som forklarer at mange kvinner utvikler adenomyose etter at de har født eller symptomene blir verre da.

Oppsummert betyr det altså at gjentatte skader av overgangssonen fører til økt lokal østrogen, som fører til flere sammentrekninger i livmoren, som igjen fører til større skade, økning av østrogen for å reparere disse og så videre.

Hvorfor ikke alle kvinner får adenomyose har man ikke svaret på, men som nevnt over er det mange mekanismer involvert i utviklingen av adenomyose.

Man har funnet stamceller i menstruasjonsblodet. Disse stamcellene kan transformere seg til for eksempel slimhinneceller under forskjellige omstendigheter og havne på feil sted. Dette tror man kan også være tilfelle ved endometriose. Man spekulerer også på om noen stamceller kan forflytte seg langs blodkar inn i livmorveggen og danne adenomyose der, allerede hos spedbarn. Denne teorien blir støttet av at vi noen ganger ser adenomyose i livmorveggen uten at overgangssonen er ødelagt i det hele tatt.

Man har også observert at celler under visse omstendigheter kan bli tvunget til å endre seg til en annen celletype. Denne prosessen i livmoren kaller man «epithelial-mesenchymal-transformasjon». Den er observert i adenomyose. Professor Guo fra China har nylig presentert forskning hvor han mener at blodplater fra menstruasjonsblodet kan fremtvinge denne prosessen og føre til mange andre endringer som vi både ser i endometriose og i adenomyose. Forskningen hans baserer seg mest på endometriose og museforsøk, og det er fremdeles en lang vei til man kan bruke det i behandlingen for adenomyose.

Man har funnet en del molekylære endringer i livmoren hos kvinner med adenomyose, uten at man helt klar vet hvilken betydning disse har. Man ser at immunologiske faktorer er overaktive og at det er mye betennelsesstoffer på gang. Man vet ennå ikke om dette er årsak til eller følge av adenomyose.

I avsnittene om livmorens oppbygning kunne vi lese hvilke ekstremt viktige funksjoner de uvilkårlige sammentrekningene i livmoren har for at mennesker skal kunne forplante seg. Sammentrekningene styres av overgangssonen i livmoren, som er skadet hos kvinner med adenomyose. Dette fører blant annet til at bevegelsene under menstruasjonen er alt for hyppige, kraftige, og ikke veldig koordinerte. Trykket i livmorhulen, som ligger på 35 mmHg hos en vanlig kvinne, er målt til 200-300 mmHg hos kvinner med adenomyose. I tillegg til den store mekaniske belastningen på muskelen, fører det også til at vevet ikke får nok oksygen. Dette forklarer de store smerter kvinner med adenomyose har under menstruasjonen, og også de kraftige blødningene.

De fleste har de verste smertene kun de første to-tre dager, samtidig som de opplever ekstremt kraftige blødninger. Dette kan bli gradvis verre ettersom adenomyosen blir mer utpreget. Det er også vanlig at menstruasjonssmertene forverres etter fødslene. Smertene kan ofte stråle ut til ryggen og ile nedover bein og lår.

Smerter som oppstår i dagene FØR menstruasjonen, er imidlertid en sterk indikasjon for at det foreligger endometriose.

Mellom 50-70 % av kvinner med adenomyose har kraftige blødninger. Kraftig blødning vil si at man må bytte bind og/eller tampong mange ganger hver dag, og at det likevel kan blø gjennom klærne. Mange får også lav blodprosent. Mange kvinner med utpreget adenomyose forteller at de må bruke bleier for å ikke blø gjennom.

Å oppleve svært kraftige blødninger er imidlertid ikke uvanlig når man nærmer seg overgangsalderen og eggstokkfunksjonen er mindre effektiv. Mellomblødninger, blødninger som varer lenge, og andre typer blødningsforstyrrelser er ikke de mest typiske symptomene på adenomyose, og kan skyldes andre ting.

Både når det gjelder infertilitet og svangerskapskomplikasjoner sliter vi med å finne ut hvor mye adenomyose alene bidrar til disse problemene. Dette da kvinnene vanligvis har mange risikofaktorer for komplikasjoner samtidig; hovedsakelig endometriose og høy alder.

Selv om studiene som undersøker sammenheng mellom adenomyose og infertilitet er motstridende, er eksperter imidlertid ikke i tvil om at adenomyose kan gjøre det vanskelig å bli gravid. Faktumet at ekstremt mange av kvinnene som får behandling for uønsket barnløshet har adenomyose, taler for en helt klar negativ effekt av adenomyose på fertiliteten.

Blant mekanismene som ligger til grunn for infertilitet, er skadet overgangssone og ukoordinerte sammentrekninger av livmoren. Dette fører til at sædtransport og festing av embryo ikke fungerer som det skal. Kvinner med adenomyose har derfor større vanskeligheter med å bli gravide og  har økt risiko for en spontanabort. Antagelig spiller også de samme uheldige faktorer som ved endometriose en viktig rolle ved infertilitet: betennelse og immunologiske forstyrrelser i livmoren og livmorslimhinnen. Heldigvis er det ikke slik at alle kvinner som har adenomyose, har eller får problemer med å få barn. Mange blir raskt gravide og føder ukomplisert.

Man har lenge mistenkt at adenomyose kan føre til komplikasjoner i svangerskap og fødsel. Det mangler fremdeles gode studier på dette feltet, men det er imidlertid en rekke pasientrapporter å finne i litteraturen, samt at ekspertene har fremlagt flere gode publikasjoner som underbygger den vitenskapelige sammenhengen mellom adenomyose og for eksempel svangerskapsforgiftning, for tidlig vannavgang, blødninger tidlig i graviditet, morkake som sitter fast etc. Dessverre øker adenomyose også faren for spontanabort, men det er ikke sikkert hvor økt risikoen er.

Omtrent 30 % opplever at de må late vannet ofte eller at de ikke rekker å nå toalettet når trangen til å tømme urinblæren melder seg. Noen har konstante, sviende smerter i urinveiene som oppleves som blærebetennelse, men det er ingen bakterier å finne.

Man kan oppleve at det er vondt når mannen støter mot livmoren, noe man kaller for «dype støtsmerter». Smerter i skjedeinngangen, svie eller kløe, spent bekkenbunn og andre utvendige smerter har ikke noe med adenomyose å gjøre.

Det er en rekke diffuse symptomer som ofte observeres hos kvinner med adenomyose, men som ikke er så spesifikke at man ville bruke utelukkende disse til å diagnostisere adenomyose: Blant annet kroniske bekkensmerter, tyngdefølelse og nedpress,(ofte et symptom som kommer sent) oppblåsthet før og under menstruasjonen, og utslitthet og tretthet (pga. smerter og lav blodprosent).

Den mest nøyaktige måten å diagnostisere adenomyose, eller «gullstandarden» som man kaller det, er en vevsundersøkelse. Det vil si at patologene ser på vevet i livmoren med mikroskop etter at livmoren har blitt fjernet.

Ved en innvendig ultralydundersøkelse (vaginal ultralyd) kan man oppdage ca. 87 % av tilfellene. Tegn på adenomyose ved ultralyd er at livmoren er kulerund, at den er forstørret, at en av veggene er tykkere enn den andre, at det ligger små blodfylte cyster i muskelveggen, eller at livmorslimhinnen kryper inn i livmorveggen. Ikke alle tegnene er like spesifikke –  Det vil si at noen ganger er det usikkert om endringene skyldes adenomyose eller noe annet. Muskelknuter kan for eksempel forveksles med adenomyose eller omvendt.

Det er også mulig å se adenomyose på MR. For å stille diagnosen vil røntgenlegen måle tykkelsen av overgangssonen, se etter små blodfylte cyster i livmorveggen, vurdere formen og størrelsen av livmoren. På denne måten kan 90 % av tilfellene diagnostiseres riktig, forutsatt at man velger riktig undersøkelsesprotokoll og undersøkelsen blir gjennomført med god kvalitet. Det er særlig viktig at pasienten ligger ekstremt stille under MR. Dersom legen er usikker etter å ha tatt innvendig ultralyd, bør man ta MR.

Fjerning av livmor er den mest effektive behandling av adenomyose. Det eneste som fjerner adenomyose helt, er å fjerne livmoren. Det anbefales at man også fjerner livmorhals da denne ofte er en del av smerteproblematikken og kan gi vedvarende blødning. Dersom man har smerter i rygg, blæreirritasjon og smerter under samleie forårsaket av adenomyose, vil dette også kunne bli bedre. Man kommer ikke i overgangsalder av å fjerne livmor.

Det å fjerne livmor kan for mange kvinner være vanskelig, selv om man ikke har tenkt til å få barn. Noen har problemer med dette rent følelsesmessig og vil kanskje føle seg mindre som kvinne på grunn av dette. Dersom man i tillegg har endometriose, er det viktig å huske at man ikke nødvendigvis blir kvitt alle symptomene ved å fjerne livmor, da man fremdeles vil ha sykdommen endometriose.

Det er viktig å være realistisk – dersom man har flere diagnoser som gir plager og smerter, er det ikke sikkert at det å fjerne livmoren løser alle problemer. Man må da diskutere med legen hvilke av symptomene det kan forventes at blir borte eller bedre.

Nesten alle kvinner med adenomyose opplever at sexlivet forbedres når livmoren fjernes, siden årsaken til smertene er forsvunnet. Livmorhals og livmor spiller her en underordnet anatomisk rolle, for selve orgasmen er sammentrekninger i bekkenbunnen det viktigste. Vagina blir like lang selv om man fjerner livmorhalsen, og g-punktet blir ikke påvirket. Mange kvinner opplever å få sexlivet sitt tilbake etter operasjon, og at parforholdet styrkes igjen.

LINK

Mange kvinner sier at de ikke ønsker å «stappe» kunstige hormoner i seg, eller de opplever mindre eller større bivirkninger av hormonbehandlingen. Det er viktig å vite at det ikke er noen gode behandlingsalternativer til hormoner, dersom man ikke ønsker å fjerne livmoren. Sykdommen forverrer seg vanligvis over tid dersom den forblir ubehandlet. Derfor må hver kvinne avveie om bivirkningene av hormonene er verre enn plagene adenomyose gir.

Det er også viktig å teste hormonene over en periode på minst 3 måneder (6 måneder for hormonspiral), for å se om bivirkningene går over og om effekten inntrer.

Hormonspiral
Hormonspiral er første valg i behandlingen og kan være et godt alternativ til fjerning av livmoren. Det er viktig å ha realistiske forventninger da det er individuelt hvordan det fungerer. Hormonspiral kan:

• Gi mindre blødninger, i beste fall opphører blødningene helt (ca. 20 %).
• Gi mindre smerter, i beste fall blir man smertefri.
• Sørge for at livmoren krymper.
• Hindre videreutvikling/forverring av adenomyose. Dette er viktig spesielt hos unge jenter da man kan unngå infertilitet ved massiv skade ved adenomyose!

OBS! Det kan ta 3-6 måneder før effekten kan vurderes! I denne tiden kan uregelmessige blødninger og småblødninger (spotting) opptre.

Særlig unge kvinner kan ha god effekt, og jenter ned i 16 års alderen kan uten problem få hormonspiral. Det er mulig å få lagt inn spiral i narkose dersom det er noe man gruer seg for. Hvis spiral settes inn som behandling mot endometriose og/eller adenomyose i spesialisthelsetjenesten på sykehus, skal ikke pasienten betale for spiralen.

Mirena spiral kan man ha i fem år, Jaydess kan man ha i tre år. Ekspertene våre fraråder imidlertid bruk av Jaydess dersom livmoren er stor nok for å legge inn en Mirena, da det sjelden gir en god nok sykdomskontroll, men mer blødningsforstyrrelser.

Kvinner med endometriose og adenomyose skal ikke ha kobberspiral!

P-piller
P-piller inneholder østrogen som kan forverre adenomyose. Derfor råder ekspertene sterkt til bruk av preparater med kun progesteron, nemlig hormonspiral eller Cerazette. Disse vil også symptomatisk behandle en eventuell samtidig foreliggende endometriose effektivt. Er man imidlertid helt blødnings- og smertefri med for eksempel Microgynon, er det usikkert om man virkelig kan fraråde å bruke disse. Det er behov for bedre forskning før man kan uttale seg mer bestemt om dette.

GnRH-agonister
Når det gjelder medikamentell behandling av adenomyose, er som sagt hormonspiral førstevalget. Et annet, men kanskje ikke så godt, alternativer er å bli satt i kunstig overgangsalder med GnRH-agonister (procren, zoladex). Denne type behandling kan redusere blødninger og smerter, men dessverre har disse medikamentene også ganske tøffe bivirkninger og er ikke egnet for bruk i for lang tid, pga. fare for benskjørhet etc. Dersom man slutter med GnRH-agonister, vil adenomyosen vanligvis komme tilbake etter en tid. En smart metode å bruke GnRH-agonister på, kan være en kur på 3 til 6 måneder for å krympe adenomyose så mye som mulig, så la en hormonspiral ta over jobben.

GnRH-agonister har imidlertid en viktig rolle når man ønsker å øke sannsynligheten for graviditet hvis man skal i gang med IVF. Foreligger det utpreget adenomyose, er en før-behandling av tre måneders varighet anbefalt. Adenomyose-celler tørker inn og man tror at livmoren roer seg så mye ned, at både inflammasjon i livmoren og de ukoordinerte sammentrekningene blir dempet. Dersom adenomyose foreligger, er det vist at bruk av GnRH-agonister (for eksempel som nesespray) og de så kalte «lange protokoller», viser bedre resultater for å oppnå graviditet.

En annen anti-hormonell behandling er med Danazol, men dette preparatet er ikke tilgjengelig i Norge og har mange uønskede, tunge bivirkninger. Preparatet er ikke godt nok undersøkt i behandlingen av adenomyose.

Annen hormonell behandling
Dienogest (solgt som Visanne) er et nytt preparat som brukes i behandling av endometriose. Det er ingen fullverdige studier av god kvalitet som har undersøkt effekten på adenomyose. I en pilotstudie kunne man dempe blødninger med dienogest, og effekten var best hos kvinner nære overgangsalderen.

Dersom det å fjerne livmor ikke er et alternativ, finnes det noen andre kirurgiske tiltak:

Fjerning av adenomyose
Dette er et risikabelt inngrep som ikke er godt dokumentert. Det kan lykkes dersom adenomyose kun ligger i et klar begrenset område (sjeldent), men det kan føre til stor ødeleggelse av livmoren og svakhet i livmorveggen, og dermed alvorlige komplikasjoner ved svangerskap og fødsel. Det er svært stor risiko for at adenomyose kommer tilbake. Dette er et inngrep som ikke gjøres i Norge.

Embolisering
Dette er et lite smertefullt inngrep hvor livmor beholdes, og inngrepet ved behov kan gjentas. Ved embolisering blir blodforsyningen minsket ved at man sprer nano-plastpartikler i årene som forsyner adenomyosen med blod – man lager altså små blodpropper med vilje. Emboliseringen kan føre til at livmoren minsker og at blødningsmengde og smerter bedres. Dette inngrepet er imidlertid ikke veldig godt undersøkt for adenomyose, og det er en fare for tilbakefall av blødninger. Man skal være klar over at det er knyttet noe usikkerhet til dette inngrepet dersom man fremdeles har et ønske om å få barn, da det er en liten sjanse (2 %) for at eggstokkene kan bli «drept» og at livmorens funksjon blir forstyrret. Embolisering er ellers en godt dokumentert prosedyre som vanligvis utføres for å behandle muskelknuter. Den gjennomføres ikke ved alle sykehus.

Skrelling av livmorslimhinnen
Skrelling av livmorslimhinnen (transcervical endometrie reseksjon, TCER) gjøres typisk for å dempe kraftige blødninger, og mange kvinner henvises i første omgang til dette inngrepet. Hvis det foreligger adenomyose, er det imidlertid stor fare for at effekten ikke er bra nok og at adenomyosen kommer tilbake. Det kan oppstå større plager i etterkant. Dersom man har symptomer forenelig med adenomyose, er det viktig å få en god utredning før TCER gjennomføres, slik at man har realistiske forventninger til inngrepet. Ekspertene på Ullevål råder heller til å fjerne livmor med en gang, når det foreligger adenomyose.

Smertebehandling, selv om det er kun symptomatisk, spiller en sentral rolle i behandlingen av adenomyose og endometriose. Fordelene på kvinnens livskvalitet overgår vanligvis ulempene som medikamentene kan medføre.

NSAIDs står for ikke-steroide antiinflammatoriske midler, og er en gruppe medikamenter som har en smertestillende og betennelsesdempende effekt. NSAIDs er ikke vanedannende. NSAIDs kan lindre smerter forårsaket av adenomyose, og fungerer ved å hemme frigjøring av prostaglandiner, en av de viktigste kjemikaliene ansvarlig for smertefull menstruasjon. Prostaglandiner øker sammentrekningene av livmor, og disse sammentrekningene er smertefulle. NSAIDs i store nok doser demper også inflammasjonen som adenomyose og endometriose forårsaker.

For best mulig effekt av disse medikamentene bør man starte behandling dager før menstruasjonen starter, eller når man kjenner at menstruasjonen er på vei. Man vil da få redusert produksjon av prostaglandiner og på den måten redusert smerten. Fortsett så med fast, regelmessig inntak av NSAIDs de dagene smertene er verst, for å unngå å komme i en smertetopp som vanskelig kan dempes.

Ta opp med legen din om det er behov for å stå på et syrenøytraliserende medikament som for eksempel omeprazol eller esomeprazol (solgt som Omeprazol, Nexium eller Losec) for å beskytte mageslimhinnen. Ta NSAIDs alltid sammen med mat for å beskytte mageslimhinnen.

• Ibuprofen (solgt som Ibux, Ibumetin, Ibumax). Brukes ved milde til moderate smerter. Følg pakningsvedlegget og øk i dosen til maksimal tillatt daglig dose, inntil smertefrihet. Vær oppmerksom på maksimal anbefalt engangsdose.
• Naproksen (solgt som Naproxen, Proxan, Napren-E, Naproxen-E): Følg pakningsvedlegget.
• Naproxen-esomeprazol (solgt som Vimovo) Følg pakningsvedlegget. Kombinasjonspreparat, hvor naproksen er kombinert med et syrenøytraliserende medikament for å unngå bivirkninger som magesår, bør tas 30 minutter før måltid.

Hør med legen din om det foreligger forhold som tilsier at du ikke kan bruke disse medikamentene.

Ved utpreget adenomyose er det økt fare for å oppleve en spontanabort. Kvinner med utpreget adenomyose burde få en relativ rask henvisning til kunstig befruktning, da en prøverørsbehandling bedrer sannsynligheten for å bli gravid. Dette henger sammen med hormonbehandlingen som man får ved prøverørsbehandling. Det er vist at flere med adenomyose blir gravide etter de har fått behandling med GnRH-analog (se kapittel hormoner) eller den såkalte «lange protokoll». Særlig burde ikke kvinner over 35 år utsette en graviditet, dersom de har barneønske.

Tall og meninger rundt kunstig befruktning og adenomyose varierer en del. Det skyldes at det ofte foreligger flere faktorer samtidig hos en kvinne (for eksempel lav eggkvalitet, endometriose, muskelknuter, alder over 35 år, mannlig faktor), og det er nærmest umulig å sortere ut hva som skyldes ren adenomyose. Vi håper det vil komme bedre studier på dette temaet i fremtiden.

Adenomyose er ikke syklisk betinget. Det vil si at den ikke bygger seg opp og blør parallelt med livmorslimhinnen/menstruasjonen. Adenomyose fortsetter etter overgangsalderen, men er da ofte asymptomatisk. Det er sett flere molekylære forskjeller mellom adenomyose og endometriose, og dette bekrefter at det dreier seg om ulike tilstander. Mens adenomyose antagelig er hovedansvarlig for menstruasjonssmerter, er det endometriosen som utløser smerter FØR menstruasjonen.

Likevel ser vi at de ofte forekommer samtidig og at de deler mange av sine negative egenskaper. 70 % av kvinnene med dyp infiltrerende endometriose har også adenomyose som spiller en stor rolle i symptombildet. Derfor er det veldig viktig å alltid tenke på begge sykdommene samtidig: Ser man også adenomyose når man har funnet endometriose? Og omvendt.

Hos enkelte kvinner som har mye smerter, og hvor man kun finner små endometrioseforandringer under en kikkehullsoperasjon, kan adenomyose være den faktiske årsaken til smertene. Fjerning av livmor kan derfor hjelpe på smertene hos disse kvinnene.

Det er viktig å vurdere hver pasient individuelt. Dette gjelder også kvinner som sliter med infertilitet. Siden vi ofte ser adenomyose og endometriose samtidig, er det viktig å være sikker på at det ikke foreligger adenomyose når man går til kunstig befruktning – det vil være relevant for valg av IVF-protokoll.

Det pågår en Norsk adenomyose-studie (NAPPED), finansiert av Norske Kvinners Sanitetsforening, ved Oslo Universitetssykehus. Forskningen startet opp september 2014.

• Kan adenomyose diagnostiseres bra nok med tredimensjonal ultralyd?
• Hva er årsakene til adenomyose og kan vi finne nye behandlingsmetoder?
• Er de naturlige sammentrekninger av livmoren, som er viktige for å oppnå graviditet, forstyrret av adenomyose?

Det er planlagt å utvide forskningsaktiveten på dette feltet, og det bygges opp et tverrfaglig kompetansemiljø på Ullevål. Legene på Ullevål er også svært opptatt av å videreformidle kunnskap om adenomyose til kvinner og kollegaer.