– Mitt inntrykk er at mange voksne er redde for å fortelle barna om egen sykdom, og at de i sin søken etter å skåne dem, velger å forbli tause. Dessverre gjør denne tausheten bare vondt verre. Den etterlater seg en stor elefant i rommet, som alle vet om, men ingen prater om, forteller Helena Svedenborg.

Svedenborg er psykolog, og jobber til daglig som seniorrådgiver på Statens Barnehus, i Moss. Her bistår hun blant annet politiet i etterforskning og avhør av barn. Til Endometriosebladet forteller hun at barn ofte konstruerer og danner seg sine egne forklaringer på hva som feiler mamma eller pappa, dersom de ikke får svar selv.

– Ikke sjeldent, er disse forklaringene verre enn virkeligheten. De kan dermed gi grobunn for mye unødig frykt, engstelse og redsel. Barnet blir den som betaler prisen for at vi som voksne ikke tørr å inkludere dem. For at vi er redde og ikke finner ordene. Det aller viktigste, er derfor å snakke om det som skjer. Snakke om vanskelige ting, og forsøke å hjelpe barnet å sortere tanker og følelser. Å beskytte barnet fra virkeligheten, er å gjøre dem en bjørnetjeneste som på sikt ikke resulterer i noe annet enn avstand, engstelse og uro, sier Svedenborg.

Hvordan bør man forholde seg til barn versus voksne som pårørende?

Barn som pårørende er en like heterogen gruppe som voksne pårørende, mener Svedenborg. Hun forklarer at det er stor variasjon innad i gruppen, og slik sett må man alltid stille spørsmålet «Hva trenger akkurat dette barnet å få vite for å kjenne på trygghet, forutsigbarhet og sammenheng?

– Det er ingen klare fasitsvar på disse spørsmålene, men ut fra klinisk praksis og forskning har man likevel klart å finne frem til noen generelle retningslinjer. For det første, så har barn i like stor grad som voksne, behov for tilpasset informasjon. De har behov for å få være med, ikke bli parkert på sidelinjen eller holdt utenfor i frykt for at de skal ta større skade av å få vite, sier hun.

Svedenborg synes det er viktig å ikke glemme samtalen, når livet røyner på. Å snakke sammen, forsøke å skape en felles forståelse av hva som er, uten å unødig skremme.

– Som hjelp på veien til å ta de viktige samtalene, kan det være nyttig å bruke spill, lek og aktiviteter. Det kan gjøre det mer ufarlig å snakke om vanskelige temaer, samtidig som det gjøres på en barnesentrert måte, tipser Svedenborg om.