Hvor ofte kan du egentlig bli kalt hysterisk, før du faktisk blir det?
Bli bedre kjent med en av Endometrioseforeningens nyeste skribenter, Sally-Ann Eilertsen, tattovøren som bor i Amsterdam, og er i ferd med å bli syk av endometriosen sin igjen.
Denne teksten er skrevet av en av våre skribenter. Meninger som fremkommer, er personens egne.
De fleste av oss har aldri møttes, men likevel har mange av oss dannet et slags fellesskap på nett. Takket være en felles faktor; endometriose.
Jeg var 9 år gammel da plagene satte inn for første gang. Jeg var på sommerferie, langt oppe i Finnmark og enda lengre unna mamma. Det ble så ille at blindtarmbetennelse ble mistenkt og jeg ble kjørt i full fart til Hammerfest Sykehus. På vei til sykehuset lå jeg i ambulansen og kastet opp, og trodde jeg aldri skulle få se mamma igjen. Etter dagevis med testing, blodprøver og ultralyder, hender og fingre som invaderte alle kroppsdeler til alle døgnets tider, ble jeg endelig sendt på ett fly hjem til Akershus.
Jeg var dramatisk, løy, eller hadde lav smerteterskel
Diagnosen var, etter nesten en uke på sykehuset, urinveisinfeksjon. De nevnte at den ene eggstokken min var forstørret, men at jeg var altfor ung til å ha noen problemer i det området. Jeg fikk kulltabletter, beskjed om å drikke tranebærjuice og å ikke sitte på noe kaldt. Når menstruasjonen min startet noen år etter, da jeg var 13, endret diagnosene seg litt. Nå var det ikke bare urinveisinfeksjon lengre, selv om dette alltid var en del av forklaringene jeg fikk, nå var jeg plutselig dramatisk, løy for å slippe unna skole, hadde lav smerteterskel eller mest sannsynlig en liten matintoleranse.
Plagene av de forskjellige prevensjonsmidlene som jeg ble satt på var visstnok bare oppe i hodet mitt. Ingen andre klaget over like sterke smerter som meg. Ingen andre hadde uforklarlig vondt de dagene de ikke blødde heller. Ingen snakket i alle fall om det. Kanskje var jeg bare sensitiv og lat…
Det er grenser for hvor ofte man kan takle å bli kalt hysterisk, før man blir det
Hopper vi noen år fremover, til da jeg var 20, så hadde jeg i bunn og grunn gitt opp alt som het leger og helsehjelp. Jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde kraftig jernmangel noen år tidligere, og tok reseptbelagte tabletter for det. Det var i det minste en noe troverdig forklaring på hvorfor jeg hadde besvimt så mye i tenårene. Likevel hadde ikke noe foreløpig hjulpet på smertene, energien, den hovne magen eller de kraftige blødningene, som jeg holdt klokelig kjeft om til slutt.
Det er grenser for hvor ofte man kan takle å bli kalt hysterisk før man blir hysterisk. Så jeg drakk juicen min, tok p-pillene mine og lot være å sitte på kalde ting. En morgen våknet jeg i sterkere smerter enn jeg noen gang hadde hatt, og kjæresten jeg hadde på den tiden kjørte meg rett på legevakta, hvor jeg ble sendt hjem igjen med en klapp på skulderen og et tørt, «Du får komme tilbake i morgen da, om det fortsatt er like vondt. Du skal sikkert bare ha mensen snart», fra gynekologen. Gynekologen hadde nemlig tatt en innvendig ultralyd, og det var visst bare velstand inni der, for alt han sa var at «intet negativt var funnet».
Oppdaget diagnosen legen glemte å fortelle om, fire år etter
Jeg var ikke helt enig med kjæresten min dagen etter, da han insisterte på at vi måtte tilbake på legevakten. Han så jo hva som skjedde dagen før, hva i all verden var poenget med å dra dit en gang til, bare for å bli nedverdiget og sendt hjem igjen? Jeg var bare svak, og han burde virkelig bare la meg lide i fred. Han var ikke enig, og etter noen trusler om gaffatape og bagasjerom så ble jeg frivillig med.
Det var en ny lege denne gangen, hun var visstnok overlege på gynekologisk avdeling ved Telemark Sykehus. Hun utførte den samme innvendige ultralyden som legen dagen før, og mens jeg lå der og håpet det snart skulle være over, så stoppet hun. Hun spurte kjapt om jeg hadde spist eller drukket noe den dagen, noe jeg ikke hadde, så fortalte hun meg at jeg hadde en cyste på den ene eggsokken, på størrelse med en appelsin, og at det så ut til at den hadde vridd hele egglederen. Jeg trengte operasjon, med en gang, om de skulle kunne redde eggstokken min.
Jeg trengte operasjon, med en gang, om de skulle kunne redde eggstokken min.
Da jeg våknet av narkosen, og en allergisk reaksjon til morfinen, ble diagnostisert med «kraftig endometriose». Jeg fikk en brosjyre med veldig lite informasjon, en annen brosjyre fra Endometrioseforeningen med litt mer hjelpsom informasjon, og beskjed fra legen om at jeg burde begynne å prøve å bli gravid så fort som mulig. Det er nå snart 15 år siden. For 7 år siden ble jeg også diagnostisert med PCOS. Eller, det vil si, jeg ble visst diagnostisert flere år før det, legen på poliklinisk på Ahus, som satte diagnosen, bare glemte å informere meg om det. Jeg oppdaget det i journalen min 4 år etter, da fastlegen min gjorde meg oppmerksom på det.
Frivillig barnløs og sterilisert
Jeg er og frivillig barnløs, og valgte i 2016 å sterilisere meg via ‘tubal ligation’, en prosedyre der de kutter eller brenner egglederne, slik at eggene ikke kommer ned i livmoren. Operasjonen i 2016 var også den forrige laparoskopien jeg hadde, og de fjernet en godartet svulst og en del endo-vev i samme slengen. Ting var fint en god stund etter det, men dessverre så er det med denne sykdommen som med de fleste kroniske sykdommer, det blusser gjerne opp igjen. Og gjerne på nye finurlige steder. Så nå er jeg midt i en ny runde med MR og ultralyder, gynekologer og nye sykehus i Amsterdam. Sykdommen er på vei tilbake, midt under en pandemi, i ett land jeg ikke er i fra.
I tiden fremover kommer jeg til å skrive mer om livet med endometriose langt hjemmefra. Jeg kommer til å dele tanker rundt frivillig barnløshet, og meninger om hva som skjer innen kvinnehelse om dagen. Hvis noen lesere ønsker at jeg prater mer om spesifikke ting, er det bare å sende ønsker til meg gjennom min Instagram-profil, @sally_victorian.
Skribent
Sally-Ann Eilertsen
Sally-Ann er en 34 år gammel tatovør, og en tøff aktivist som for tiden bor i Amsterdam. I dag er hun en av mange som kjemper for et bedre kvinnehelsetilbud. Hun kommer fremover til å skrive om sitt liv med endometriose, sine tanker rundt barnløshet og dele sine tanker om hva som skjer på kvinnehelsefeltet om dagen.