NOUen om kvinners arbeidshelse, som kom ut i fjor, viser at nedsatt kvinnearbeidshelse og kvinners fravær og frafall fra arbeidslivet koster oss rundt 59 milliarder kroner i året.  

– Vi er helt sikre på at samfunnet ville tjent mye på å forske mer på kvinners helse, forbedre behandling av kvinnehelsespesifikke sykdommer og tilstander, og tilrettelegge mer for kvinner og deres helse i arbeidslivet, sier daglig leder i Endometrioseforeningen, Elisabeth Raasholm Larby.  

59 milliarder kroner er et enormt tap. For å vise hvor mye penger det er snakk om at vi taper på å ikke prioritere kvinnehelse, har vi fått litt hjelp av KI:

• Det er mer enn hele statsbudsjettet til et stort departement. 59 mrd. kroner tilsvarer omtrent det samme som det årlige budsjettet til Kultur- og likestillingsdepartementet + Justisdepartementets politi-budsjett kombinert. 

• Det tilsvarer rundt 40 000 sykepleierårsverk 

• Det kunne gitt10 nye sykehus til samme kostnad som Drammen sykehus 

• Det kunne du kjøpt rundt 40 000 boliger for 

• Det er kostnaden til ca. 600 000 elbiler 

• Eller ca. 20 år med gratis bind og tamponger for alle kvinner i Norge  

Å ikke prioritere kvinnehelse høyere, er sløsing og dårlig samfunnsøkonomi  

Vi vet allerede mye om kvinner og deres arbeidsdeltakelse. Det har NOUen om kvinners arbeidshelse dokumentert. På den ene siden har Norge har høy kvinnelig yrkesdeltakelse. Rundt 75 prosent av kvinner er i jobb. Likevel jobber en tredjedel deltid.  

Samtidig vet vi også at: 

• Kvinner har høyere sykefravær enn menn, spesielt i kvinnedominerte yrker. 

• Kvinner har oftere kroniske og sammensatte sykdommer, der symptomer er diffuse og vanskelige å utrede. 

• Kvinner står lengre i uavklarte utredninger før de får hjelp. 

• Det finnes svært lite forskning på hvordan kroniske sykdommer påvirker kvinners arbeidshelse. 

– At det finnes lite forskning på hvordan kroniske sykdommer påvirker kvinners arbeidshelse gjelder særlig sykdommer knyttet til kvinners hormon- og reproduksjonssystem – som nettopp endometriose og adenomyose, sier Raasholm Larby.  

NOU-en om kvinners arbeidshelse viser at menstruasjon og plager knyttet til menstruasjon er et område vi nesten ikke har forsket på. Noen av de få internasjonale studiene vi har viser likevel at slike plager ofte fører til betydelig redusert produktivitet, og at mange jobber med lavere kapasitet enn normalt.

– Vi kan vel egentlig bare konkludere med at kvinners helseplager påvirker arbeidslivet mye mer enn vi har vært villige til å snakke om tidligere, sier Raasholm Larby.  

Hun mener vi må begynne å snakke mer tydelig om denne utfordringen. Og at vi må slutte å bare peke på sluttresultatet av problemet, nemlig at kvinner er sykere og jobber litt mindre enn menn. Vi må snakke om årsaken til denne utfordringen.  

– Å ikke prioritere kvinnehelse mer, er rett og slett sløsing og dårlig samfunnsøkonomi, sier Raasholm Larby.  

Ifølge henne er det tydelig at selv om mange med endometriose og adenomyose kan ha en redusert arbeidsevne, presser de seg ofte langt for å være i jobb. Sånn er det også med mange andre kroniske «kvinnehelseplager». For flere oppstår det en form for “nærvær med redusert produktivitet”, som også ble funnet i nederlandske studier der kvinner rapporterte 23 dager i året med betydelig redusert effekt på jobb grunnet menstruasjonsrelaterte symptomer.   

– For mange med endometriose og adenomyose fører dette til økt sykefravær, risiko for at de ikke makter å jobbe mer enn deltidsstillinger, samt en høyere sannsynlighet for å falle ut av arbeidslivet, forklarer Raasholm Larby.  

En utfordring som kan løses  

NOUen fra 2025 slår fast at: 

• Mange kvinner lever med kroniske helseplager som ikke skyldes jobb, men som likevel påvirker arbeidsevne og arbeidstilknytning. 

• Arbeidslivet er ikke tilstrekkelig rigget for å møte disse behovene. 

• Og mangel på god tilrettelegging fører til økt fravær, økt uføretrygd og redusert livskvalitet. 

Det betyr at vi som samfunn taper når kvinner ikke får hjelp, og når arbeidslivet ikke tilpasses en stor gruppe arbeidstakere.  

– Vi må slutte å se kvinnehelse kun som et privat problem, og begynne å også se det som en arbeidshelseutfordring. Gjør vi det, tror i hvert fall vi i Endometrioseforeningen at dette er en utfordring som kan løses, sier Raasholm Larby.  

Hun mener arbeidsgivere kan gjøre mye for å bidra til en endring.  

– Så langt det er mulig skal arbeidsgivere tilrettelegge for ansatte med redusert arbeidsevne. Ingen skal måtte så alene i en kombinert utfordring med helse og jobb.  

Raasholm Larby lister opp enkle tiltak, som kan gjøre en stor forskjell. Både for den ansatte og for arbeidsplassen.  

– Fleksibel arbeidstid der det er mulig vet vi mange i vår pasientgruppe har godt av. Det samme gjelder mulighet for hjemmekontor ved behov. I tillegg vil selvsagt også bedring rundt ergonomi kunne utgjøre en forskjell, sier hun.  

Tilrettelegging av arbeidsoppgaver i perioder med sykdomsforverring, hyppigere og mer forutsigbar dialog mellom leder og ansatt, forventningsavklaring, mer aktiv bruk av bedriftshelsetjenesten og å ta det psykososiale arbeidsmiljøet på alvor, er andre tiltak Raasholm Larby anser som verdt å utforske.  

– Det kan også være krevende å ta opp helseproblemer med arbeidsgiver, HR-ansvarlig eller verneombud, særlig når det kommer til helseutfordringer som er usynlige. Men åpenhet og dialog er avgjørende for at arbeidsgiver skal kunne tilrettelegge, sier hun.  

Hva kan du selv gjøre? 

Endometrioseforeningen oppfordrer alle ansatte til å gjøre seg bedre kjent med regelverket for arbeidstakere.  

– Arbeidstilsynet og NAV har gode sider om tilretteleggingsplikt, forteller Raasholm Larby.  

I tillegg tenker hun noen kan ha nytte av å snakke med verneombud eller HMS-ansvarlig, før de eventuelt tar opp arbeidsutfordringer knyttet til helse med sin nærmeste leder.  

– Mange synes det er en litt lavere terskel å starte her, og de kan på denne måten også få hjelp med hvordan de bør gå frem når de til slutt tar den samtalen med lederen sin, sier hun.  

Det kan også være lønnsomt å kartlegge egne behov på jobb. Du kan forsøke å få en oversikt over når du fungerer best, samt hvilke oppgaver du har som kanskje kan tilpasses. Det kan ellers være fint å tenke over hva som skal til for at du kan fungere optimalt gjennom en arbeidsdag.  

– Lag en konkret liste over tiltak du trenger og ønsker deg. Be om et møte med ledelsen, og legg frem behovene dine. Opplever du å bli overkjørt eller ikke få gehør i det hele tatt kan du vurdere å kontakte en fagforening, Arbeidstilsynet eller Diskrimineringsnemnda for videre bistand, sier Raasholm Larby.  

Du har rettigheter på arbeidsplassen, uansett hvordan helsa di er 

Alle fortjener et arbeidsliv de kan stå i. Et arbeidsliv som er bedre tilpasset kvinnehelse, er et arbeidsliv som er bedre for alle.  

– Kvinner skal ikke bære byrden av manglende kunnskap, tilfeller av dømmende “du ser jo frisk ut”-utsagn, eller et system som ikke er bygget for dem, sier Raasholm Larby.  

Bedre tilrettelegging, mer kunnskap og større åpenhet er ikke bare god helsepolitikk. Det er god samfunnsøkonomi. Og det er helt nødvendig for at kvinner skal kunne delta, bidra og bli værende i arbeidslivet, på like vilkår som menn.  

– Det handler ikke bare om kvinnehelse. Det handler om å skape et godt, inkluderende og litt varmere samfunn. Det handler om å ta bedre vare på halve befolkningen vår. Kvinnehelsekamp er arbeiderkamp. Det handler om likestilling, avslutter Raasholm Larby.