Studielivet med varmeflasken på magen
Selv om hun savner skolebenken, forteller Martine at pandemien har gjort livet som kronisk syk enklere på mange måter. Hun håper framtidig undervisning blir mer tilrettelagt, slik at alle – uansett om de er syke eller friske, får en mulighet til å følge utdanningsløpet sitt, uten å gå glipp av viktige forelesninger.
Denne teksten er skrevet av en av våre skribenter. Meninger som fremkommer, er personens egne.
Etter at jeg begynte på bachelorutdanningen min høsten 2019, har studiene vært en stor del av min hverdag. Samtidig som det har vært godt med rutiner og faste leggetider, har livet som student også blusset opp en del følelser. Den konstante påminnelsen på at man ikke er like frisk som mange andre, og gjerne må utsette eller avlyse det man har så lyst til å bli med på eller få til. Dette var ikke forpliktelser jeg følte at jeg måtte forholde meg til da jeg var på mitt sykeste. Når du er så syk at hele livet dreier seg om smertestillende, varmeflaske og time-for-time-tenking, har du ikke tid til å sammenligne deg med alle andre. Det har du plutselig når du er friskere, men ikke helt frisk.
Følelsen av å være annerledes går hånd i hånd med studiehverdagen for meg. Det å se på alle de andre studentene som tilsynelatende lever lykkelige A4 liv og både jobber og studerer, spiser nemlig litt av min egen selvfølelse, spesielt når jeg ikke kan gå ut av døra på morgenen før jeg har vært på do. Så mens jeg driver med mitt daglige morgenrituale for å få tarmen i gang, som hovedsakelig består av å drikke kaffe, spise frokost og be til hva enn som er der oppe i himmelen om at jeg må få gått på do, er mange andre studenter allerede oppe og gjør seg klare. Kanskje har de allerede trent. Kanskje har de nettopp fullført nattevakt på deltidsjobben de har ved siden av studiene. Eller, kanskje de har stått opp til nøyaktig samme tid som meg, men uten å tenke så sinnsykt mye på bæsj.
Eller, kanskje de har stått opp til nøyaktig samme tid som meg, men uten å tenke så sinnsykt mye på bæsj.
Hjemmeundervisning gjør at jeg kanskje fremstår mer funksjonell
Studiehverdagen med korona hengende over oss, bærer med seg både positive og negative sider. Studentlivet kan være både tungt, ensomt og demotiverende. Men. Jeg ønsker faktisk å trekke frem hvor mye lettere det også har blitt for oss med litt lite funksjonell livmor. Nå kan jeg nemlig ligge i senga med varmeflasken på magen og se forelesning samtidig. Lite vet de andre elevene på Zoom at jeg ikke har orket å kle på meg, når jeg ikke tar på kamera. Ikke vet de at jeg sitter hjemme fordi livmoren min verker, når alle uansett er hjemme. Og de vet heller ikke at jeg egentlig sliter masse med angst, for den blir jo ikke like trigget hjemme i min trygge hule, som når jeg sitter i en forelesningssal med 40 andre.
Plutselig blir forskjellene litt mindre mellom meg og «alle de andre», og utdanningen hakket mer gjennomførbar. Det skal sies at jeg savner det sosiale, og å sitte på skolen å studere. Fysiske forelesninger og oppmøte er det jeg foretrekker, og de er nok på mange måter bedre for læring og vår psykiske helse. MEN, for min del har koronarestriksjonene gjort de dårlige dagene lettere å gjennomføre. Og forhåpentligvis vil det bli mer tilrettelagt for digital undervisning i fremtiden, slik at man kanskje alltid kan velge å følge med hjemmefra når underlivet krangler.
Alle har noe de sliter med som er vanskelig
Det er lett å sammenligne seg med andre, eller tro at alle andre har det enklere enn deg selv (jeg gjorde det selv litt lengre opp i artikkelen). Likevel vet vi veldig lite om andres virkelighet. De aller fleste har noe i livet sitt som er vanskelig. Noe de sliter med, om det er relasjonelt, psykisk eller fysisk. Kanskje ikke alle trenger like avanserte morgen-rutiner før skole og deltidsjobben som meg, men det kan være andre ting som preger deres hverdag som jeg ikke trenger å tenke på i min. Jeg prøver å minne meg selv på dette når jeg sammenligner.
En annen ting som jeg synes er viktig er å gi meg selv ros for alt jeg får til, på TROSS av endo-fuckings-metriose. Ikke bare studerer jeg, men jeg tar bachelorgrad på Universitetet i Oslo. En utdanning som jeg virkelig liker, og karakterene mine er ganske bra. Ja, jeg har brukt et par timer av hjemmeeksamen på legevakten med morfinsprøyte i rumpa, og har stort sett måtte få utsettelse på en eksamen hvert semester, men jammen har det gått likevel.
Ja, jeg har brukt et par timer av hjemmeeksamen på legevakten med morfinsprøyte i rumpa, og har stort sett måtte få utsettelse på en eksamen hvert semester, men jammen har det gått likevel.
For en prestasjon det er å bare leve med endometriose noen ganger
Jeg håper du, hva enn det er du engasjerer deg for å få til i hverdagen, heier på deg selv når du får det til. For hvilken innsats det er, når vi sitter og ser på forelesning med varmeflaske på magen. Eller må skifte tampong for ørtende gang gjennom den lille vakten på jobb. Eller at vi klarte å komme oss opp av senga den dagen hvor alt bare var jævlig. At vi klarer å overleve de dagene som føles utholdelige, det er større enn å få A på eksamen for meg. For fy søren, det er litt av en prestasjon.